torsdag 26. juli 2012

Store Soleitind / Soleibotntind (2083 moh)

Store Soleitind, eller Soleibotntind som den også kalles, har vi vært på flere ganger og jeg har også skrevet om den her tidligere. Det blir likevel en ny post her siden denne turen ble den beste til nå for min del.
Første gangen ble jeg stoppet av høydeskrekk ikke langt fra toppen. Andre gangen hadde vi med noen venner som gikk til topps uten problemer og jeg ble med, om enn med noen tårer forbi et litt luftig parti. Denne gangen var også noen naboer og venner med, Benedicte, Kjetil, Brita (13 år), Bernhard (12år) og Ask (Irsk Setter), i tillegg til Thomas og Zappa.
Det som var så bra denne gangen, var at nå gikk jeg helt til toppen uten å felle en tåre. Faktisk gikk jeg til topps nesten uten at kroppen gikk i vranglås og mente han var i livsfare. Jeg møtte til og med en annen dame som måtte snu der jeg snudde første gangen, så det er visst ikke bare meg som er pysete. Øvelse gjør visst mester :-)

Det var ganske mye tåke og så fuktig luft at vi trodde det regnet, når vi våknet på hytta ved Mannsberg tirsdag 24. juli. Yr.no lovet oss sol og vi satset på at det ville bli bedre utover dagen. Vi kjørte fra hytta til Øvre Årdal og tok derifra Tindevegen (privat fjellvei med bom) over mot Turtagrø. Vi stoppet et par kilometer fra bommen og ca 9 km før Turtagrø og parkerte ved Tverrelvi. Store Soleitind ligger i den vestlige delen av Jotunheimen i fjellpartiet Hurrungane.
 
Stien mot toppen går på høyre siden av elven. Jeg synes det er et skummelt og bratt parti et lite stykke fra parkeringsplassen om man følger stien. Vi gikk derfor litt lenger til venstre og over snøskavlene for å komme opp i dalen like under ryggen. Man ser den steinete fjellryggen  med stien som slynger seg oppover stort sett hele veien oppover.
 
Etter hvert som vi gikk oppover kom det stadig mer blå himmel til syne og tåkedottene som lå over de høyeste toppene måtte også til slutt gi takt.
 
På vei opp passerer vi masse issoleier mellom steinene, og stein er det virkelig rikelig av når man kommer opp på ryggen. Egentlig merkelig at disse høye fjellene som på avstand ser så solide ut ofte bare er en steinrøys når man kommer nærmere :-)
 
Når man når Bukkenosi blir det brattere, men det er lett å gå. Det er kun et lite stykke luftig parti forbi noen store steiner før det igjen flater ut mot toppen. På bilde er det vanskelig å fange det mektige ustynet og også hvor bratt det er oppover/nedover.
 
Siste stykke til toppen er det greit å gå om man holder litt avstand til kanten og snøskavlen som ligger der. Fra toppen har man vidt utsyn i alle retninger og kan ta ut de fleste andre toppene i Hurrungane og Jostedalsbreen.

 
Her ser vi Austadbotentindane mot sør og Skagastølstindane med Storen mot nord. Lykkelige tindebestigere og sol på toppen. Bedre blir det ikke :-)
 
Store Ringstind ser vi rett på mot Øst. Brita og Ask på toppen med Store Skagastølstind i bakgrunnen.
 
Brita og Bernard forbi et bratteste og mest luftige partiet i avslutningen av Bukkenosi. Selv måtte jeg passe på å puste ekstra med magen og stoppe litt av og til, men de unge garde trippet lett nedover.
 
Nede i dalen bevilget vi oss et lengre stopp der Kjetil steikte fleskepannekaker til alle - luksus :-)
  
Etter en svært snørik vinter særlig på vestlandet er det mange snøskavler og flekker igjen i fjellet.  Det ble derfor mye skliing på skoene nedover.
 

Takk for turen til Benedicte, Kjetil, Brita, Bernhard, Thomas, Ask og Zappa. det blir nok ikke siste gang jeg er på denne toppen. Turen anbefales på det varmeste :-)

1 kommentar:

  1. For en flott tur! Hvor lang tid brukte dere opp på toppen?

    SvarSlett