onsdag 6. august 2014

Turtagrø - Fanaråken - Skogadalsbøen - Vetti

Som start på sommerferien på hytta ble min god venninne, Lene og labraduddelen Minsten, med til fjells for noen dager med mye fysisk aktivitet og sunn mat. Yr.no lovet oss brukbart vær og vi tenkte vi at et par dages fjelltur ville gjøre susen på formen. Torsdag 31.juli kjørte vi derfor fra hytta til Øvre Årdel og videre inn Utladalen til Hjelle der vi parkerte bilen. Derfra tok vi buss til Turtagrø over Tindevegen. Den planlagte ruten var å gå fra Turtagrø, over Fanaråken og tilbake til bilen med en overnatting på Skogadalsbøen ☺

 

Første stopp ble Turtagrø hotell der vi skeiet ut med kaffe og ostekake samt litt shopping. Jeg hadde lånt et kløv til Minsten og slikt hadde han aldri hatt på seg før. Først sto han helt i ro og nektet å gå med det, men når vi tok bort litt vekt, så skjønte han at det bare var å løpe som normalt. Greit at han bærer sin egen mat og vann.
 

Vi fulgte stien inn fra Turtagrø til vi traff anleggsveien inn Helgedalen. Det var blandingsvær med både gløtt av sol og mørke skyer. Vi var lenge veldig optimistiske og regnet med at skyene over toppen på Fanaråken skulle lette. Hva fjellet heter er jeg ikke sikker på så jeg sier Fanaråken, men ser at det også kalles Fannaråken og Fannråken - kjært barn har mange navn.

 

Minsten gikk for det meste løs utenom når vi støtte på sauer eller kuer. Heldigvis var kuene godt vant med turfolk og hunder og lot seg ikke nevneverdig forstyrre i drøvtyggingen.

 

Vi passerte krysset der vi kunne gått en enklere rute til Skogadalsbøen over Keiserpasset, men var med godt mot og gikk for bratt oppstiging mot toppen.


 

Jeg gledet meg til å få den fantastiske utsikten mot Hurrungane, men skjønte  etter hvert at det nok ikke ville få det utsynet på denne turen. Her var det meste vi så av de tindene. Vakkert syn også tilbake mot Turtagrø og Lusterfjorden.

 

Stien slynger seg oppover først i frodig vegetasjon, men etter hvert i mer og mer steinete og goldt landskap. Det er lett å gå siden stien er flott opparbeidet med trapper og stein. Det er heller ikke noe problem for de med høydeskrekk, men det visste jeg siden jeg har gått over der før ☺
 

Når vi nærmet oss toppen så gikk vi inn i en sky der det var ganske mørkt, kaldt og vått. Det er godt vardene her står tett og særlig når man vet at det er ca 300 dager i året med skodde på toppen. Vi gledet oss til en rast på toppen i Fanaråkhytta, Norges høyestliggende overnattingsplass.

 

Det var kun 3 grader, regn, skodde og bra med vind når sto på trappen til hytta. Hunden måtte ligge ute og det førte til en rekordrask lunsj med skifte av tøy og kaffedrikking.


Vi gikk ca kl. 11 fra Turtagrø og var på toppen kl. 14:30. Turen er ca 8 km og 1180 høydemeter. Rekorden på de som løper opp i motbakkeløpet opp der er under en time…

 

Ned på andre siden var det stort sett like fin sti som opp, men med noe mer fast fjell. I Keiserpasset møtte vi stien over til Turtagrø, men vi fortsatte inn frodige Gjertvassdalen og Skogadalsbøen i regnværet.

 

Vi gikk over Storebrua og hadde da kun 2 km ganske flatt bortover på sti i skogen før hytta dukket opp. Lene var overrasket over hvor stor hytta er midt inne i ingenmannsland og det kan man godt være. Bestyrerne på Skogadalsbøen, Marit og Olav er hyttenaboer av meg og de tok vel i mot oss ☺

 

Vi fikk rom i yte del av Fuglehuset og rakk en god dusj før andre bordsetning. Olav kunne fortelle at hytta hadde hatt svært godt med besøk i sommer og ville passere 1870 overnattinger siste måned på denne siste dagen i juli. Ikke akkurat ei lita fjellstue, men heller storhotelldrift de driver her inne i fjellheimen. På Bøen som det kalles blant de lokale, er det alltid nydelig mat og dette var intet unntak. Det var nummeret før vi forspiste oss på sjokoladepuddingen J

Vi gikk fra Fanaråken kl. 15 og var på Skogadalsbøen kl. 19:30. I følge GPSen hadde vi da gått totalt fra Turtagrø 25,5 km og 1430 høydemeter.


Neste morgen var det lovet sol fra kl. 11 og vi vurderte å vente med å gå til da. Vi gikk likevel litt tidligere og håpet at de tunge skyene ville lette. Jeg har jo gått nedover Utladalen en del ganger, men klarte likevel å gå feil slik at vi var på vei inn Uradalen. Det var heldigvis ikke så lang omvei å gå inn på riktig sti igjen. De flotte tindene i Hurrungane som vi skulle se over Maradalen, Midtmaradalen og Stølsmaradalen lå inntyllet i tjukk skodde hele tiden og i tillegg så gikk vi også størstedelen av turen inne i ulike regnskyer. 


Heldigvis ble det varmere etter hvert som vi gikk nedover etter å ha passert rutens høyeste punkt på 1281moh. Utsikten ned den frodige Utladalen med Vettismorki til venstre er vakker selv med lavt skydekke ☺
Det vokser mye stor skog i Utladalen og vi hadde rast med dette store treet som står hele 860 meter over havet.

 

Det har ikke blitt så mange fjellturer på meg og Lene siste tiden, så knær og føtter startet å merke presset etter hvert. Heldigvis ble det et stykke med flat fin sti over den trolske Vettismorki og videre bort til toppen av Vettisfossen.

 

Det var masse av deilige modne bær langs stien, molter, blåbær, tyttebær og krekebær.

 

Vi tok en avstikker fra stien for å se på Norges flotteste og høyeste foss med fritt fall på 273 meter. Lene la seg ut på en fjellhylle på toppen og filmet hele fossen til bunns. Jeg turte selvfølgelig ikke det, men fikk låne filmen av henne J


Siste biten gikk på sti i skogen ned til Vetti Gard og Turiststasjon.  Da var alle fire knærne våre startet å streike etter totalt nesten 5 mil, nærmere 2000 høydemeter opp og 3000 høydemeter nedover på to dager, men vi kom oss greit ned.

 

Turiststajonen på Vetti er dessverre stengt denne sommeren. Vi snakket med flere på turen som hadde tenkt å overnatte der, men i stedet måtte gå opp til Avdalen Gard. Vi var veldig glade for at vi bare skulle gå grusveien ned til bilen og kjøre hjem til hytta. Det ble softis i Øvre Årdal og badstu på hytta når vi kom frem. En herlig tur som gjerne gjentas og da helst med bedre vær og sikt til tindene J

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar